Digital krise, eller velsignelse?

04.12.2017

For noen uker siden røk macèn min. Hadde det ikke vært for at jeg samme dag holdt på å bli påkjørt, hadde krisen vært stor. Men akkurat da satte det tingene i et annet perspektiv. Jeg levde, like hel. Selv bilen var hel. Så jeg tok med meg den nye optimismen og begynte å tegne for hånd. 

Det er jo ingen hemmelighet at jeg ikke kan tegne. Eller alle kan tegne, jeg har bare ikke utviklet mine tegneferdigheter siden Midtun Skole. Men jeg elsket å tegne. Jeg ble direkte sur når frøken, som vi den gang sa, ba meg legge bort blyanten. Og den tegnegleden, den fant jeg igjen for et par uker siden, da livet var spesielt verdsatt. Det fine var at min datter også syntes det var kjempegøy. Nå kunne vi tegne sammen, på samme måte, og ikke hun med blyant og papir og jeg med tegnebrett og macèn.

Nå har det gått et par uker, og abstinensene har begynt å komme. Jeg savner tegnebrettet, Photoshop, tastaturet og musikken. Men, jeg har lært at vi fint kan klare oss uten den digitale verden en stund. Radio Sotra funker det også. Jeg har kommet meg mer ut, på kafe og biblioteket for å tegne. Jeg har måtte tenke mer over prosjektet, har jeg virkelig fått tak i den røde tråden? 

Men viktigst; barna synes vi er best uten en digital skjerm foran nesen, for det er ingen hemmelighet det heller, vi sitter for mye foran telefon, data og nettbrett, fordypet i vår egen verden.